With this knife Ill cut out the part of me, the part that cares for you -_-

Ok, nå holder det på å klikke igjen. Var egentlig i ganske bra humør ikveld...Trente litt. Skikkelig trang til å være sosial, men magen har vært helt tullete. Ikke rart stakkars, har spist nesten konstant de to siste dagene.
Men nå begynner det å gå over til desperasjon, jeg MÅ være med noen, men kan liksom ikke.
I tilegg har han lurt meg, jeg vet det, det er ikke bare paranoia. Herlighet, samtidig føler jeg meg så utrolig ensom og vil bare være med han, men han driter jo i meg. Akkurat derfor jeg ikke må si det og vise akkurat hvor desperat jeg faktisk er...Men det er så vanskelig å la være, for som sagt, jeg føler meg så utrolig ensom -_-
Føler jeg enten MÅ kutte eller drikke, om ikke begge deler. Men hva er "best"? Kuttingen er liksom det som er mest kjip for min egen del føler jeg...Men herlighet, hvorfor gidder jeg bry meg om hva som er verst/best? Føler alt går til helvette uansett, så er ikke noe poeng å bry seg.
Hvorfor kan han ikke bare innrømme hvordan alt er istedenfor å bare halvveis late som? Dritt.