svart-hvitt

Behandleren min sa idag at jeg måtte begynne å tenke litt på venner i forskjellige grupper. Altså, at jeg bare måtte akseptere at noen mennesker rett og slett aldri kommer til å være der for meg når jeg trenger det, ikke nødvendigvis fordi de ikke vil, men ja. At jeg på en måte kunne putte noen av vennene mine i "gjøre-boksen". Altså, folk jeg kan finne på ting med osv, men som jeg egentlig bare kan slutte å stresse med å bli bedre venner med...eller liksom..ja......anyway i nær-venn kategorien har jeg vel egentlig bare en kom jeg frem til:P

Hun gjrde det veldig klart idag at jeg IKKE fikk lv å være i leiligheten, men at jegmåtte være hjemme med mamma og pappa i helgen...Men nå er jeg i leiligheten og skal være her til imorgen..Mamma og de synes det var greit(vel, såklart gjorde de det...de tror jo ikke jeg har noe særlig i problem i det hele tatt xD) Men anyway...sa til de at de ikke måtte si det til hun, og mamma bare blablabla, kan ikke lyge blabla...Menmen, forhåpentlivigs forteller de det ikke, fr jeg lovde at jeg ikke skulle O_o Er litt for flink til å lyge(men bare til visse folk da:P)

Ellers på posten har de siste dagene vært ganske bra. Veldig kule folk som har vært der, han ene reiste hjem idag da.
Jeg har ihvertfall fått et helt nytt syn på ting etter å ha vært der oppe. Det som flk flest betegner som "galehuset" er langt fra så sprøtt som folk ser for seg. Det er mennersker som er der inne også. Egentlig helt "vanlige"(hva nå enn det er) mennesker, som bare har litt problemer. De fleste som har vært der har vært dritgreie, ja omtrent alle egentlig. Selvfølgelig hender det at det er folk som får sammenbrudd, og kanskje litt skriking og sånt. Men jeg føler ikke det er noe stort problem. Sm sagt, de er oppegående mennesker alle sammen, men såklart er alle der pga. noe...Om jeg forteller mamma at ei hadde sammebrudd sier hun liksom, åhhh, gu, synes ikke du burde være på sånn plass, det er ikke normalt. Og når jeg sier at jeg på en måte har blitt vandt til det blir hun bare enda mer hysterisk omtrent O_o
Jeg liker å være der på en måte. Jeg skjønner de som knekker sammen og hylgriner...Og det er så bra der oppe, for selv om noen har et lite sammenbrudd, og vi andre hører det, så gjør det liksom ikke noe. Vi har liksom en felles forståelse...Etterpå kan vedkommende komme ut, og vi gidder ikke ta det opp liksom. Samtidig snakker vi om ting...Hvilke medisiner vi går på, og blabla....Som oftest når de ansatte ikke er der...Men man føler seg på en måte litt mindre freak enn i den såkalte "normale" verden. Og man ser virkelig at alt ikke er svart/hvitt. Folk inne der er ikke ko-ko og fæle. De er langt ifra det, mange av de er utrolig interessante folk.

Nesten så alle skulle fått seg en tur på "galehuset" så de kunne få sett av vi faktisk er mennesker også. Men så hadde de kanskje ikke hatt samme forståelsen da, så kanskje de hadde synes vi va galne uansett.

Menmen, who gives a fuckin damn? :)