Point of no return

Jeg har på en måte komt litt frem til noe. Var på besøk hos ei idag. Venninna til søsteren min faktisk. Hun har vært innlagt, hatt problemer med magen og masse av det samme som meg. Men nå har hun komt seg ut da, jobber, blitt forlovet osv. Hun isolerte seg helt, i flere år, sluttet på skolen og mistet kontakten med nesten alle. Litt sykt det hun fortalte, for kjente meg veldig igjen. Fikk ikke snakket så mye om det siden søsteren min var med, men håper jeg kan få snakket litt mer med hun en annen gang. Hun fikk seg hund, og sa det var omtrent en livredder. Når hun følte seg ekkel og aleine, så hadde hun i det minste hunden. Det var nesten det eneste som holdt hun i live en periode liksom.

Så jeg skal få meg hund. Det er bestemt, nesten ihvertfall. Om det er greit for han som eier leiligheten min da. Hun sa hun kunne passe den for meg når jeg trengte det, og at jeg bare måtte komme på besøk osv. Så det var egentlig ganske koselig, selv om jeg ikke sa så mye.

Så planen min er at jeg skal få meg hund. Også må jeg kutte ned på skolen. Det er enten det eller slutte som er alternativet, og det vet jeg er dumt. Så jeg håper det går an at jeg tar det over 3 år. At jeg bare har noen få fag, for jeg klarer ikke ha alt som jeg har hatt til nå. Verken psykisk eller fysisk. Så forhåpentligvis går det an, visst ikke vet jeg ikke hva jeg gjør. Om jeg ikke går på skole får jeg ikke stipend, og om jeg ikke får stipend må jeg nok flytte hjem igjen, og det orker jeg ikke.

Så hund og mindre skolen er planen når jeg komme hjem igjen. Men det blir ihvertfall en uke til her, og kanskje en etter der igjen siden jeg har begynt på ny medisin, så får vi se etter det.

Det er vanskelig å være vekke fra skolen og venner. Ikke fordi jeg egentlig savner de(føler meg litt fæl som sier det). Jeg har bare mest lyst til å isolere meg, så vil egentlig ikke være med folk. Men folka fra skolen osv tar jo av og til kontakt på msn, og det er så vanskelig å vite hva jeg skal si. Er jo koselig at de tar kontakt i grunn, og på en måte vil jeg tilbake, samtidig som jeg ikke vil i det hele tatt. Sukk.