Litt vanskelig å blogge for tiden siden jeg bare får gå innpå til fast tider, så derfor har jeg begynt å skrive dagbok. Eller ikke fast da, men sånn når jeg virkelig har behov for å skrive noe, som oftest om natta. Jeg er litt tom for ord nå, men her er ihvertfall noe jeg skrev igår kveld



Det er i stunder som dette at alt står klart for meg. Jeg begynte å tenke på hvorfor jeg er innlagt,hvorfor jeg har søkt etter hjelp. Det første er selvfølgelig at jeg har det tungt, og ikke orker ha det sånn lengre. Men egentlig tror jeg ikke noe kan gjøre det bedre, jeg har jo vært i BUP-systemet i 1,5 år nå. Så da kan det ikke være derfor jeg er her. Det jeg kom frem til er at jeg er her fordi jeg er redd. Jeg er redd for å dø. Og ikke bare litt. Og egentlig vil jeg ikke dø heller, det ser jeg når ting er klart. Men når jeg er veldig oppe eller veldig langt nede, når alt blir litt uklart, kan jeg ikke la være å tenke at jeg vil dø og hvordan jeg skal gjøre det. Akkurat som om noe som tar over meg. Noe mer enn "bare" depresjon og tanker om at jeg ikke orker mer, for de er der hele tiden, også når jeg tenker jeg ikke vil dø.

Jeg er redd. Jeg er redd for livet, redd for å leve. Jeg er redd for døden, redd for å dø- Jeg er med andre ord redd alt.

Jeg takler ikke oppturer, det stresser meg. Jeg takler ikke nedturer, for det river bare alt opp igjen for ørtende gang. Jeg takler det ikke når jeg ikke føler noe, når alt bare går automatisk; da blir jeg sprø. Både kroppen og hodet mitt skriker etter forandring. Jeg elsker forandringer, men jeg takler det ikke. Jeg hater rutiner, men må ha det. Kort oppsummert; jeg takler ikke livet rett og slett.

Og hva gjør man da? Når man har prøvd å lære seg å takle livet, men ikke klarer det. Når tankene skriker etter døden, men man er livredd for å dø?

Eneste svaret jeg kommer på er rus. Og joda, det er et dumt alternativ, men det er omtrent det eneste som har hjulpet meg. Såklart bare for en stund, men da kan man presse seg noen dager til fordi man vet det vil komme en ny "stund". Min rus har vært selvskading. Men den er kortvarig, så jeg begynte å ta piller. Det ble tomt for pillene, og jeg sto uten muligheten til å flykte. Til å bli nummen og stenge alt ute. Vel, ikke 100%, har jo fremdeles soving og selvskading. Men det vil de jeg skal slutte med!(såklart ikke all soving, men overdreven) Hva er igjen da?

det rare er at jeg kan være med folk og ha det forholdvis gøy, jeg er ikke sosialt tilbakestående for å si det sånn. Men hver gang etter en sånn sammenkomst klarer jeg ikke la være å tenke at det ikke var verdt det. Jeg føler meg like jævlig etterpå. I tilegg er jeg utslitt. Og jeg begynner å angre på at jeg var sosial rett og slett.

Det bringer meg over på en annen ting; hvorfor jeg ikke takler positive ting. Det kan være å møte en bra person, en fin opplevelse osv. Jeg takler det ikke fordi jeg føler meg mye verre når det er over. Jeg klarer ikke tenke over de positive aspektene, men blir heller sittende å tenke at jeg aldri kommer til å oppleve det samme igjen, kommer aldri til å møte igjen samme folkene, og uansett ville det ikke blitt det samme. Jeg er rett og slett så jævlig negativ at det er helt utrolig. Jeg har flere år prøvd å bli mer positiv. Jeg har lykkest å være mer positiv utad tror jeg.
Men på innsiden er jeg mer negativ enn noen gang. Og jeg har virkelig prøvd å snu om, tro meg.

Jeg er redd for å oppleve gode ting fordi jeg blir så opphengt av minnene rett og slett. Jeg savner ting så lett at det gjør at jeg nesten ikke vil oppleve noe bra.

Hvordan ble jeg sånn? Sukk.

Også en liten sang, som vanlig.




Its 5:46 in the morning; tossin and turnin; chest burnin;
sermons in my head keep reoccurring;
havin visions in my head of a kid cryin at the feet of the father for all the wrong things that he did;
now im sweatin in my sheets, cant sleep; my mind keeps
tellin me im 6 feet deep; please,dont remind me;
even though im still alive i cant tell;
the way im livin my life i feel im goin to hell