-----

Hjelpes...Var så sliten igår etter helg med 18 timers jobbing at jeg holdt på å spy, klarte såvidt gå osv. Sjefen kom inn på slutten av dagen igår og hun bare; går det bra med deg? Så sa jeg at joda, var bare litt gåen(sterk underdrivelse:P), så sa hun at jeg så virkelig ikke bra ut, at jeg bare fikk gå hjem, så kunne hun andre avslutte for meg. Pappa kom da og, og han sa jeg så helt syk ut, og jeg begynte nesten å grine. Sinnsykt at man kan bli så sliten:P Prøvde å sove når jeg kom hjem, men det gikk ikke for verket sånn.
På en måte litt "deilig" å være så sliten også, for var liksom for sliten til ¨å tenke nesten...Trodde jeg ihvertfall. Kom hjem i leiligheten igår kveld og skulle legge meg tidlig. Vel, det var litt håpløst, for jeg klarer ikke slutte tenke på Han enda. Og det er så idiotisk. Den lille sjansen vi noen gang hadde er helt borte nå, og jeg er jo på en måte over han, samtidig som jeg virkelig ikke er det. Men hva gjør man når man ikke klarer slutte tenke på noen? Jeg vil virkelig ikke tenke på han mer, jeg gidder ikke. Det er bortkastet og slitsomt og tragisk.
Irriterer meg bare at det er tusenvis ubesvarte spørsmål. Skjønner heller ikke helt hvorfor man absolutt MÅ være sammen-sammen, hvorfor vi ikke bare kunne fortsatt å møtes bare sånn av og til uten å lage noe big deal utav det. MEN, det er over. Finito. Jeg burde ikke tenke mer på det, eller han eller noe av det som skjedde i sommer. Så please skru av den delen av hjernen min noen.
Og jaaaada, gjett hva jeg drømte om i natt? Jeg hadde en veeeldig lang samtale med kameraten hans og fikk oppklart det meste, og på slutten av samtalen ringte han meg, og jeg ble helt lykkelig bare av å høre stemmen hans. TRAGISKTRAGISK. Synes godt jeg kunne hatt fæle drømmer om han jeg, det hadde funket mye bedre.

Akkurat nå er planen å jobbe så mye jeg kan uten å knekke totalt sammen(eller bare jobbe til jeg knekker sammen). Jo mer jeg jobber jo mindre tid får jeg til å tenke.
Skolen lider litt under dette men, det går i dass uansett. Ja, også slipper jeg være sosial når jeg jobber også...Har liksom en unnskyldning, og jeg orker ikke være med noen. Jeg skal heller klare å tvinge meg selv på jobb, det får jeg tross alt penger for...Men orker ikke tvinge meg selv til å være sosial nå, selv om jeg kanskje burde. Må egentlig være med noen neste helg...Men vi får se.