Er så sinnsykt glad at jeg skal vekk, har ikke ord! Også er jeg glad jeg skal "flytte" vekk når jeg kommer hjem, for å jobbe liksom. Elsker gode unnskyldninger.
Han sa han var kjempelei seg for at jeg skulle vekk, at det var skikkelig dritt og blabla. At han må se meg igjen før jeg reiser.
Jeg vet ikke. Jeg skjønner ikke meg selv og forventer ikke at andre skal gjøre det.

Går litt bedre idag enn igår, men er fremdeles ubeskrivelig anspent og skvetten. Føler jeg bare virkelig har gjort det store nå, skikkelig totalt dritt på draget. Han skrev melding igår kveld om at han kunne ønske jeg var der og blabla og jeg følte for å slå til han og hyle at han skal holde kjeft.
Etter at jeg hadde gått tur igår kveld gikk jeg i campingvogna vår og satt oss. Duppet av flere ganger, og mange ganger trodde jeg plutselig han var der, hørte han, så han. Noen ganger skvatt jeg til, noen ganger smilte jeg. Men mest av alt ble jeg helt forvirra. Jeg blir jo gal jo?
Og det verste er at jeg føler jeg hater han samtidig som jeg langt fra gjør det. HVORFOR KAN JEG IKKE SKJØNNE MEG PÅ MEG SELV? Herlighet.
Føles omtrent som jeg har blitt misbrukt eller noe, selv om jeg ikke har det. Herlighetherlighet.

Søsteren min skrev koselig melding til meg på facebook :O Helt sykt. Vi har aldri hatt bra forhold, så jeg lo nesten litt, hun sendte den når hun var på fest i natt:P Sa at jeg måtte snakke med hun om det var noe, at hun brydde seg selv om det ikke alltid virka sånn. Tror egentlig vi er de to som er mest like i familien, vi er begge to "skitne" og "ukristne" ifh. til de andre:P Så jeg skrev at det hadde blitt så mye rot nå, og at jeg er utrolig glad for at jeg skal vekk. Så svarte hun, også skrev jeg enda litt mer hva som hadde skjedd. Skjønner ikke hvorfor jeg forteller henne det, har ikke noen grunn til å verken stole på hun eller plage hun med det, men litt desperat etter å snakke med noen før det klikker totalt.
Tør nesten ikke se hva hun svarer.

Noen som kan si noe? Please? Det er så stille her.