Tingeling

Please
Close your eyes
Please
If you dont want to stay
Please
Close your eyes
Please
What keeps you awake?

Ja, hvorfor i huleste skriver jeg blogg NÅ, det tipper jeg du lurer på. Jeg prøvde å sove, men med ett var hodet mitt en eksplosjon av tanker. Sånne innviklet filosofi tanker, som leder deg fra en del av livet ditt til en annen. Sånn som kan fortsette i uendelighet. Så før jeg ble helt sprø, fant jeg ut at jeg bare måtte skrive ned litt.


Jeg har funnet ut at livet mitt i seg selv ikke er så verst. Jeg kan ikke si at jeg hater livet mitt. Jeg har mor og far. Egen leilighet. Går på en bra skole og har en kjempegod venninne og flere venner/bekjente. Greit med penger har jeg også.
Såklart så er det noen negative ting med mitt liv som med alle andres. Men sånn er det jo bare.

Men jeg hater meg i det. Det er det som er.
Jeg fortjener ikke livet mitt, for det er bra, men likevel hater jeg både det og hvordan jeg fungerer i det. Eller hvordan jeg ikke fungerer i det.
Alt ligger til rette for meg! Jeg burde brent for linjen jeg går på, jeg burde lest med iver og vært med venner i helgene.
Men jeg gjør ingen av disse tingene.
Istedenfor er jeg våken hele natten, så jeg slipper å våkne til en ny dag. Jeg sover om dagen så jeg slipper å være våken og se hvordan jeg kaster den bort.
Jeg rømmer fra virkeligheten og lar et sort hull sluke meg opp. Eller det er ihvertfall det jeg føler for.
Jeg vet faktisk ikke om jeg har et ønske om å bli bedre, kanskje jeg bare skulle slutte å gå til BUP, for jeg tror ærlig talt ikke det er noe vits.
Jeg vil ikke være sosial, jeg orker ikke.
De vennene jeg hadde/har glir sakte men sikkert fra meg. Ikke at det hagler med tilbud om å finne på noe, men jeg finner bare på unnskyldninger uansett.
Skulle jo egentlig på ferie med to venninner til sommeren, men måtte bare si det som det var, at jeg ikke visste om jeg kom til å orke. Vi har jo planlagt det i årevis, men jeg klarer ikke glede meg, og om jeg kjenner litt forventning, så må du tro jeg er rask med å drepe den følelsen med en gang. Jeg er rar.

Men jeg prøver å tvinge meg opp likevel, tvinge meg på skolen. Hovedsaklig fordi jeg er livredd for at jeg må flytte fra leiligheten og hjem igjen om jeg ikke gjør det.

Hva gjør man liksom? Når man ikke har evnen til å "ta seg sammen". Når man ikke har noen tiltro til at BUP-ting skal funke. Skal man bare sette seg ned og vente på at ting kanskje, kanskje blir bedre?
For alle disse dagene som bare går, de er jo faktisk livet, og det er sykt ekkelt og ubehagelig å tenke på.

Har i det minste fått det for meg at jeg MÅ gå en tur for dagen da, så det er ihvertfall bra, så får jeg meg litt trim.

Navnet, eller linken til denne bloggen "corro arriba esa colina" betyr "Im running up that hill". Men jeg begynner å lure på om dette fjellet eller bakken egentlig noen gang blir litt lettere å klatre i.

Av og til tenker jeg at, eller egentlig nesten hele tiden; at det eneste som er galt med meg er en ekstrem svakhet i personlgheten eller noe. At det er normalt at ungdommer føler det som jeg føler, at det er noe alle går gjennom. Men at alle andre er mye sterkere enn meg, at de bare tar seg sammen. Selv om jeg på en måte vet bakerst i hjernen at det ikke er vanlig å være så mye nede, selvskading, være suicidal osv. Men samtidig er jo det min feil og?Istedenfor å ta kontroll over ting som normale folk, så gjør jeg ikke noe.
Men jeg er for svak, for ynkelig og patetisk, så jeg gir heller opp og skylder på psykologenes tulle-diagnoser.


Og ja, det var neste punkt. Jeg tror ikke jeg har bipolar lidelse. Selv om de sier det. Jeg leste isted at om man skal være "kvalifisert" til å ha bipolar 2 må man ha hatt en hypermanisk periode. Det visste jeg jo, men det jeg ikke visste er at en hypermanisk periode visst må vare i minst 4 dager. Og noe sånt har jeg aldri hatt. Som oftest varer det bare noen timer. Så jeg er forvirret.
Nå tar jeg 6 piller for dagen O_O Haha, riktignok er det ene vitamintablett og det andre kalsium da, men likevel, jeg liker ikke tabletter! Buuuhu, stakkars meg sant.

Så oppsummering. Jeg burde kanskje si fra meg plassen hos BUP, for er sikkert andre som trenger komme inn, og som er innstilt på å bli bedre, og da er det ikke rett at jeg skal ta opp en plass?
Men samtidig trenger jeg det sikkert. For selv om det ikke hjelper/gjør ting bedre, så gjør det jo kanskje ting verre å ikke gå der.
Nå har jeg jo fått ny psykolog og, så jeg må vel bare prøve å ha en stund før jeg kan gi helt opp.

Kan ikke noen gi meg noen piller?:( Jeg skulle gjort så sykt mye for å få den skikkelig avslappede følelsen igjen. Å kunne ligge i sengen i et par timer og bare slappe av 100%, omtrent sveve. Og i tilegg våkne dagen derpå med en morsom følelse i kroppen. Hvorfor kan jeg ikke få det? Man skal jo ikke misbruke medisiner osv. Men er jo folk som faktisk tar de medisinene, så er ikke nødvendigvis farlige akkurat? Men såklart, man blir jo vandt til de, og må etterhvert ta større doser for å få den rusa-effekten.
Men kunne bare tatt av og til liksom :/ Vært bedre enn ingenting. Kan ikke akkurat si det til psykolog eller lege, for da kommer de til å være skikkelig pirkete på hvilken medisin som blir skrevet ut til meg liksom...


I throw it all away throw it all away,
I keep on screaming but there's really nothing left to say.