Jeg husker når jeg gikk på ungdomskolen. Jeg følte meg så unormal, så annerledes. Og jeg var egentlig det også. Jeg var deprimert, jeg kuttet.
De andre synes jeg var negativ og rar. Var forsåvidt venner med alle, men følte aldri en skikkelig samhørighet med noen. Jeg var desperat etter å ha noen å snakke med. Endte til slutt opp hos helsesøster. Og det er en egen historie..

Men uansett. Jeg begynte på vidergående. Det var helt greit, veldig grei klasse. Og ja, alt var som før. Men jeg var fortsatt alene og unormal. Trodde jeg. Men så ble jeg bedre kjent med en i klassen. En som skulle vise seg å forandre livet mitt. Med et følte jeg meg ikke så unormal lengre, jeg følte at det fantes en person i verden som ikke bare ikke var dømmende, men som også forsto.
Vi ble bare bedre og bedre venner. Litt skummelt siden jeg føler jeg ikke er en man bør bli venn med. Men som tiden gikk ble det bare tydeligere at vi hadde mye til felles.
(dont judge a book by its cover!)
Jeg har aldri, og kommer aldri til å angre at jeg gikk det ene året på den skolen.
Der fikk jeg min beste venn, og det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg har aldri hatt noen som hun før.

Du betyr utrolig mye for meg.
Du gjør meg sterk, du forstår meg, du er morsom, du er så utrolig snill, du er alt man kan ønske.
Aldri, aldri gi opp!
Legg deg ned på gulvet og hyl! Rabl på veggene! Klipp av deg alt håret! Skriv 100 sider i bloggen din!Riv og ødelegg ting!
Gjør hva du vil, bare ikke gi opp.

Husk at du kan komme til meg alltid. Du kan komme til meg, du kan ringe, send en melding, anything. Jeg er her for deg, og det er fordi jeg VIL være her for deg, så ikke tenk at du er en byrde.