Idag

Gikk ikke på skolen. Idag heller. LOOOOOOSER.
Men jeg SKAL gå neste uke, jeg MÅ. Tror jeg har fri imorgen.

Men fikk meg ned til psykologen halv 1 da(og når jeg sovnet 8-9, så var det nesten imponerende, haha)
Var jo der igår og da(føles som en evighet siden O_o)
Men idag var det sånn psykiatrisk sykepleier med for å informere om de forskjellige tilbudene som finnes. Jeg ble på en måte litt skuffet, for de er kun tilgjengelig mellom 9 og 4, blir jo nesten som BUP. Virker som eneste som finnes der man kan få hjelp akkurat når man trenger det er legevakten eller leilighet i sånn psykiatrisk bofelleskap. Nevnte det siste for psykologen min...
Uansett, de tilbudene som var aktuelle var vel;

*bli vekket om morningen osv(men det kunne de ikke være dag, bare noen dager)
*komme med medisin
* være med i sånn ungdomsgruppe de har...Forsto det sånn at det er veldig fleksibelt, man kommer om man føler for det liksom. Er bare annenhver uke da, ikke så veldig mange heller visst. Hun sa det var utrolig greie folk osv...Og at mange synes det var bra å ha litt alternativ til "vanlige" sosiale ting, var litt mindre press der or something. Det var folk der fra 18 til 30 år(var det hun mente med ungdom:P) Men jeg var veldig velkommen og sånt...Og da var det visst noen som kunne komme og følge meg bort, haha, føler meg som en unge, men samtidig trenger jeg det da, tror ikke jeg tør møte opp aleine liksom:P
*støttekontakt. Klarer ikke riste av meg følelsen av at jeg må betale penger for at folk skal gidde å være med meg, men samtidig vet jeg at det hjelper mange...Og de som er støttekontakter gjør det jo som oftest ikke bare for pengene(og de får veiledning og sånt og siden de ikke har utdanning innen psykologi). Så det kunne jo kanskje vært verdt et forsøk.

Jeg føler liksom ikke det er nok:| Kanskje det bare er fordi jeg vil at det skal være litt som på sykehuset bare at jeg er ute i den "virkelige" verden, men da må man vel ha sånn leilighet...
Psykologen sa at jeg burde prøve ut dette først, så fikk vi heller se hvordan det gikk.

Sykepleieren sa at de kunne hjelpe meg med ting, men om det skulle hjelpe skikkelig trengte de at jeg var motivert også. Men jeg er jo egentlig ikke det...Det sa jeg og. Eller, at jeg synes det var vanskelig å være engasjert og motivert.
Men skal nå i det minste prøve...