Masse mas!

Som vanlig kødder youtube seg, så dette er andre gangen jeg prøver å poste dette...Må skrive alt på nytt, moro xD


Idag gikk jeg med trange klær. Eller dvs. litt trang overdel og løs bukse. Første gang på lenge! Og det var ekkelt x]
Følte meg skikkelig vulgær selv om toppen ikke var utringing på eller for kort eller noe sånt...Klarte liksom ikke slappe av. Æsj, blir lenge til jeg gjør det igjen ihvertfall:P

Imorgen eller på torsdag(må ringe og sjekke, husker ikke) skal jeg snakke med psykologen min og psykiateren på BUP. Sistnevnte skal jeg diskutere medisinen med. Jeg vil slutte på lamictal da, tar liksom 200 mg nå, og overlegen på ungdomsposten hadde sikkert økt til 250 om hun hadde mulighet. Har aldri tatt en så høy dose av noe før...Så ja, føler ikke det funker så veldig heller egentlig. Og hovedgrunnen til at jeg vil slutte er at de smaker DRITT. Jeg blir dårlig hver gang jeg skal ta de, blir skikkelig kvalm både før og etterpå. Nesten så jeg blir kvalm bare av å tenke på de, ÆSJ sier jeg bare.
Går på 50 mg zoloft også da, men I couldnt care less om jeg tar de eller ikke egentlig. Whatever liksom. Men hadde vært litt moro å slutte bare for å se hva som skjer.
Også skal jeg snakke om det er mulig å få noe for pusteproblemene. Synes det er litt vanskelig siden jeg bare har det i perioder, vil helst ha noe jeg kan ta akkurat der og da. Tviler på at jeg får valium, men kanskje sobril går. Men egentlig tviler jeg litt på det og siden de ikke er så fan av å gi ut sånt til "pillemisbrukere". Æsj. Irriterer meg litt at jeg har fortalt om sånne ting.
Den psykiatriske sykepleieren har stukket av med mesteparten av medisinen min også:P Eller gav den jo forsåvidt frivillig. Men får den tilbake da, hun skal bare kjøpe sånn dosett-ting jeg skal ha de i. Så jeg husker de lettere og blir mindre fristet til å ta overdose eller noe.

Jeg glemmer så sykt mye for tiden...Idag skulle jeg poste et brev. ENESTE grunnen til at jeg gikk ned til senteret egentlig(eller møtte såvidt babaja og da, og det var en bonus^^,) men selv om målet mitt var å poste brevet så tenkte jeg ikke engang tanken på å faktisk ta det med. Var ikke sånn at jeg holdt det i hånden også glemte det når jeg tok på meg jakken eller noe. Jeg fant aldri frem brevet en gang.
Det er vel 4 dagen på rad at jeg glemmer det. Mamma ble mildt sagt irritert.
Og jeg glemmer veldig ofte at jeg har satt på vaskemaskinen. Når jeg først kommer på det er de som oftest blitt stinkende sure og må vaskest på nytt igjen. Sykepleieren foreslo at jeg kunne ta på alarm på mobilen, men jeg glemmer jo det også :S Har tenkt å henge opp en lapp eller noe rett ved siden av vaskemaskinen:P
Ja, også det brevet. Jeg tok det faktisk med i baggen min her en dag, og jeg tenkte MYE på at jeg måtte huske å levere det. Men jeg glemte det såklart. Og jeg brukte nesten en time på å lete etter det når mamma kom idag...Når jeg først fant det kunne jeg ikke huske å noen gang ha puttet det i vesken :S
Også når folk sier ting så glemmer jeg det med en gang igjen xD Men ikke hele tiden da, så overlever:P Skulle tro jeg hadde vitaminmangel eller noe, men ikke så lenge jeg tok sånne standard-blodprøver, så tviler på det.

Mamma har overtalt meg til å ta sånn blodprøve som de sender til utlandet og går gjennom skikkelig grundig, sånn dna-test eller noe, så da kan man finne ut alt omtrent. Man kan finne ut om psykiske lidelser er noe arvelig som ligger i familien f.eks
Jeg vil egentlig ikke gjøre det, for det er dyrt, koster 1-2000...Og vi er ikke SÅ rike liksom. Mamma har allerede brukt mellom 50 000-100 000 på diverse alternative-ting og legegreier :S

Jeg skulle prøve å la være å skrive her på en uke, bare for å prøve, men det gikk ikke nei xD

Ja, han ene jeg var innlagt med svarte meg faktisk :D *happy face*
Og jeg var den eneste av de som hadde skrevet på wallen hans som han svarte *føle seg litt slem som synes det var gøy*

Oooog, jeg har hatt rare drømmer igjen! xD
Den første:
Drømte at jeg var tilbake i gamleklassen(den jeg hadde ifjor). Og babaja hadde armvarmere/pulsvarmere på seg. Også kom hun ene i klassen bort og bare; babaaja da *knise og lene seg frem mot babaja* Også visket hun, akkurat så høyt at jeg kunne høre det; du har jo den på feil arm :O
(for å dekke arr osv)
Så dro hun den av og tok den på andre armen. Også virket hun skikkelig stolt over at hun liksom "visste" om selvskadingen til babaja(hun gjør vel det sånn halvveis i virkeligheten og?)
Det var merkelig:P Og hun synes det var veldig gøy at det var hun som merket det...

den andre drømmen:
Den var faktisk om han som endelig svarte meg:P
(og nei, jeg er ikke forelsket i han i virkeligheten, og det er ikke noe jeg bare sier...:P)
Men ihvertfall. Jeg var tilbake på ungdomskolen og fikk vite at *navnet hans*(god knows hvorfor jeg husket etternavnet hans:S -eller vent,det var vel fordi jeg prøvde å finne nummeret hans når jeg fryktet at han var dau)skulle begynne i klassen min.
Men så kom han da, og han var TOTALT forandret. Han hadde mye mørkere hudfarge, svart hår...bare helt annerledes:P Når jeg tenker meg om lignet han veldig på en annen jeg var innlagt med(som også var utrolig kul på en merkelig måte xD og utrolig søt...På en sånn; åh, så søt liiten baaaby-måte..kunne ønskt jeg hadde kontakt me han enda:|).
Anywaaay. Selv om det åpenbart ikke var han, så tenkte jeg visst ikke noe over det:p Også ble vi kjempegode venner, og visst ganske forelsket og sånn og. ÆHHH O.o
Men så plutselig, når han går ut døren av klasserommet vårt(klasserommet vi hadde i 5-6 klasse faktisk:P) så merker jeg at han faktisk er ganske lav(av en eller annen grunn merket jeg det ikke før)og han som han liksom var er skikkelig høy, sikkert sånn 190-noe. Så jeg bare; shit, det er ikke han! :O
Også løp jeg til rektor, og rektoren fant ut at han fyren hadde stjålet identiteten til han andre xD

Og siste drømmen;

Den var om "bestevenninna" mi. Gått i klasse med hun siden 3. klasse, og kjente hun litt før også. Går ikke i klasse med hun nå da. Vi ble vel ikke sånn skikkelig venner før 7.klasse.
Uansett, vi var på et gigantisk kjøpesenter, også sier hun plutselig; herlighet, du har sykt mye ørevoks! Så jeg bare; WTF?! xD
Så sa hun at hun sa det bare for mitt eget beste. Men jeg ble ganske pissed, så jeg sa til henne at jeg gikk ikke rundt og sa stygge ting til henne, selv om det var mye jeg kunne ha pirket på! Også gav jeg eksempel og sa at hun var sykt dårlig til å sminke seg osvosv. Så ble hun liksom EKSTREMT såret og gikk. Så kom søsteren hennes og var utrolig fortvila over det jeg hadde sagt og sa at jeg ikke burde si det, selv om hun kanskje ikke var så god til å sminke seg...For hun hadde en sånn sminke-lidelse eller noe xD
Så gikk jeg og så ut vinduet, det var sånne fine statuer der, og badeland utenfor.
"bestevenninna" mi tok rulletrappene opp og ned tusen ganger og gikk rundt og rundt som om hun gikk i transe O.o
Også husker jeg ikke mer:P

Over til noe annet...Jeg skal snart ta gastroskopi. Vet ikke helt når enda. For dere som ikke vet hva det er så er det sånn mage-undersøkelse. Man får en fin slange med kamera ned spiserøret og ned i magen. Har hørt fra mamma og endel andre at det er ekstremt ubehagelig fordi man brekker seg/føler man skal kaste opp. Og siden jeg allerede har endel pusteproblemer og angst for alt som kommer ned halsen, så insisterte jeg på å få narkose. Og det fikk jeg, ganske lett faktisk. Men det var når jeg var innlagt, så behandleren min visste jo om "tilstanden" min x]
Narkose skal visst være moro, og man får jo ofte beroligende før, så man blir litt dopet. Herlig!

Nå ble det mye mas, må ta igjen for alt det tapte:P
(ble masse smileyer også?)

Avslutter med å quote fra en utrolig interessant blogg jeg har lest grundig i det siste;

Tenk deg at det finnes et behandlingsalternativ, og det er å snakke om det. Velger du denne behandlingen? Svaret er nok ja.
Tenk deg så at dagene går. Du merker at du blir fortere sliten, orker ikke like mye som før og får ikke lyst til å dra ut i helgene med venner. Du må så kutte ut alle langturer til andre land. Konserter og festivaler langt borte forsvinner også fra listen. Du er fortsatt tenåring, men du må kutte ut fester og andre arrangemanger utenfor kommunen din. Turer med skolen er uaktuellt. .Tenk så at du ikke lenger kan ha besøk. Skolen må du slutte på..
Hva med behandlingen da, tenker du kanskje. Vel, behandlingen har ikke funket, men du fortsetter allikevel, selvom du bare blir verre og verre.
Du finner stadig nye behandlere, men ingenting ser ut til å funke. Behandlingen går som sagt ut på å prate, og du må snakke om det samme gang etter gang, fortelle den samme historien om og om igjen. Tenk deg at du har fortalt den samme historien i 4 år. Det begynner å bli ganske kjedelig, tror du ikke? Du merker også at det ikke hjelper, og du er sykere enn du var for 4 år siden.
Hva gjør du da? Kanskje du velger å gi opp? Avslutter all behandling og går stenger deg inne?

Så få det inn i hodet ditt da dumme, stygge, naive *navn*. De kommer ikke til å hjelpe deg. Du blir aldri frisk. Hør på hva andre sier, de vet hva de snakker om. Hvorfor skulle de liksom hjelpe akkurat DEG? Hva er så spesielt med deg? Du er så stygg. Og du har stygge armer. Det finnes ikke no vakkert med sykdommen din, ekle lille jente. Ta på deg en genser og tegn på øyenbrynene dine ordentlig! Sett deg på rommet ditt, ingen vil se sykdommen ding, skjønner du ikke det? De er ekkelt, og stygt, det finnes ikke no vakkert med deg. Slutt å ta pillene dine, la kroppen din bare dø, den orker ikke bære deg rundt hele tiden. Skjønner du ikke at den blir sliten av deg eller? Du har driti deg ut, nok en gang. Når skal du lære?

Alt skal liksom være bra nå. Jeg har vært ute idag, kjempelangt og vært flink.
Men jeg vet ikke, jeg føler for å bli tatt vare på. Gå tilbake til min groteske verden og bli der en liten stund.

Jeg vil at noen skal sette seg vedsiden av meg og holde meg i hånda, passe på meg. Jeg trenger å bli passet på, låst inne.

Hver gang jeg har pratet med en ny lege, helsesøster, psykolog og psykiater har de alltid spurt det samme spørsmålet: ”Har du vurdert å prøve medisiner?” Og ja, det har jeg. Våren 2004 ble jeg satt på anti deprisiva. Det var et merke som var mye brukt av ungdom. Nå er ikke jeg sikker på om jeg prøvde to forskjellige merker, men jeg gikk iallefall på piller i 6 måneder. Bivirkningene var forferdelige. Tristheten var ikke borte, den var bare kamuflert med en falsk lykkefølelse jeg ikke ble kvitt.

Det gjorde ikke vondt før, jeg kjente ingen ting. Men nå har jeg begynt igjen. Jeg har hele tiden snakket så varmt om kutting. Nesten ledd litt når folk sier de sliter med det, og ment at det er det som har hjulpet meg mest. At mitt forhold til å skade megselv er sunt. Ja, jeg vet, det høres teit ut. Og det er det. Jeg har ikke noe sunt forhold til å skade megselv. Da jeg begynte igjen husket jeg hvordan det var å være en kutter. Alle pengene som gikk med til barberblader, plaster og rensemidler. Alt jeg kunne tenke på var når jeg skulle kutte meg, hva jeg skulle bruke, hvor dypt jeg kunne gå, hvor mye jeg skulle kutte, hvor mye jeg skulle blø og hvor jeg skulle kutte. Jeg vet nå at jeg verken vil, eller vil klare å slutte. Det er jo ikke et veldig stort problem, selvom det er en forferdelig tilstand og jeg ikke kommer til å se veldig pen ut. Men bena mine, armene mine og magen min er allerede arrete, så hvilken rolle spiller det egentlig?

Mange tror nok at jeg må være suicidal om jeg kutter meg. Det er jeg ikke, vel, ikke hele tiden. Jeg har aldri prøvd å ta livet av meg ved kutting. Jeg har vel aldri faktisk prøvd å ta livet av meg, jeg har vært på vei, men blitt stoppet eller feiget ut. Det som har stoppet meg har vært det at jeg ikke har noen tro. Jeg vokste opp med en kristen barnetro, men etter alt som har skjedd tror jeg ikke lenger. Jeg er livredd for hva som vil skje etter døden.

Jeg har noen perioder der jeg er redd for at jeg kommer til å skade meg, alvorlig. Det føles ut som om jeg er to personer. Den ene personen en fare for megselv, og kanskje andre. En som føler en trang til å skade segselv, alvorlig. en som egentlig skulle vært kjørt bort til Veum i all hu og hast. Men som sier det ikke til noen. Hun vil ikke for hun vil skade segselv. Hun vil bare løpe bort til badeskapet og svelge alle pillene, eller ta i litt ekstra mens hun kutter.
Så har vi en som frykter seg selv. Hun vet at 90% av gangene hun har følt seg slik har hun faktisk prøvd å skade segselv alvorlig.

Mamma klager på at jeg har gått ned i vekt. Hun mener jeg har mistet fett på lårene, armene, rumpa og magen. Det er vel ikke noe galt i å gå ned litt? Jeg er langt ifra undervektig. Nei, jeg spiser nesten ingen ting, men jeg går heller aldri sulten.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Skal jeg fortsette som før? Skal jeg ta pauser? Skal jeg isolere meg? Jeg prøvde alle de nevte sist men ingen av dem kunne stoppe det store raset som gjorde meg så dårlig. Jeg vurderer faktisk å gjøre livet så jævlig for megselv så jeg slipper den store skuffelsen.

Dette ble ekstremt mye...Men føler hun klarer å beskrive mye av det jeg føler bedre enn jeg klarer selv...
Nå skal det være sagt at jeg ikke er på mitt verste akkurat nå da :)

Også en liten positiv ting; jeg liker økonomi, det er faktisk litt gøy :D
Og heeelt til slutt. Er det bare meg som leser gjennom blogg-innleggene sånn tusen ganger etter at jeg har postet de? xD Må liksom sjekke at det ikke er noen slurvefeil; eller bare stavefeil generelt, og at setningene er noenlunde skikkelig bygd opp og forståelige.
*føle seg teit*

Si ifra om du har klart å lese alt så du kan få premie!:P