Jeg er redd for å bli utskrevet, skal ha teammøte imorgen, om mitt videre opphold her. Mamma klager og sier ingenting skjer og at det har vært bortkastet at jeg har vært her så langt. På en måte har hun jo rett, har ikke skjedd ekstremt mye, men samtidig føler jeg det har hjulpet kanskje litt. Går ikke bra, men jeg hopper ikke ut vinduet heller liksom.
Jeg haterhaterhater hun som er på jobb og er kontakten min nå i formiddag. Æsj. Eller hater kanskje ikke, men misliker. Virker som hun tror hun vet alt fordi hun har jobbet 6 år på spiseforstyrrelseavdelingen. Også er hun bare, ja, vet ikke. Får bare lyst til å gjemme meg bort hele tiden når hun er her.
Det gikk noenlunde greit hjemme i helgen. Et par "episoder" som kanskje ikke var helt bra, men fryktet det skulle gå mye verre så. Var faktisk veldig koselig lørdagskvelden. Jeg hadde lånt film på sykehusbiblioteket, "Horton redder en hvem". Så vi satt alle og så den. Var utrolig morsom og koselig!
Nå er jeg blitt syk. Eller begynte vel på fredagen og blitt gradvis verre. Bare en forkjølelse da, så går vel over snart.
Jeg er på en måte forvirret. Eller jeg vet ikke, på en måte ikke. Mamma mener jeg har bulimi. Noe som i og for seg er OK, for jeg har vel kanskje bulimi til tider kinda, og jeg HATER det, så gjør meg ingenting at hun prøver å stoppe meg fra å spise mye(låser kjøkkenet osv).
Og jeg har sagt det til de her også, det er liksom ikke noe stort problem. Det er litt flaut, føler det bare er dårlig selvkontroll, men bortsett fra det er det jo ikke noe jeg vil fortsette med.
Meeeen, så kommer det til den andre siden. Jeg vet jeg spiser litt lite, og om jeg skal se objektivt på det så passer jeg til de fleste symptomene på spisevegring.
Veier meg hver morgning, og hva jeg veier bestemmer mye av humøret. Eller dvs. om jeg har gått litt ned blir jeg veldig glad med en gang, men det går over og føles mer som om alt bare er som det skal, gjort min plikt. Om jeg har gått opp føler jeg meg mildt sagt jævlig og spiser mindre. Har kalsium-mangel og blodmangel. Har ikke hatt mensen i år.
Men samtidig er det bare latterlig. På en måte har det jo forbedret seg veldig siden jeg kom inn hit, faster ikke, spiser til hvert måltid. Bmi-en min er nesten "severly underweight", noe som jeg igjen finner helt idiotisk(bevis på at man ikke kan stole på bmi). Er heller ikke mye svimmel lengre...Så da går det jo forsåvidt greit. Føler bare jeg må forsvare meg litt siden mange her inne virker som de "beskylder" meg for å ha spiseforstyrrelser eller noe. Irriterendes egentlig, kan ikke de bare si det isåfall? Igår, når jeg sa til psykologen at jeg ville at hun skulle søke om plass til meg ¨på Modum bad gikk hun innpå internettsidene deres og innpå listen over de forskjellige avdelingene. Også går hun innpå "spiseforstyrrelser". Jeg bare; øh, ok?
Uansett, poenget mitt er at jeg har kontroll og jeg er LANGT fra så sinnsykt tynn som de som har skikkelige spiseforstyrrelser. Om jeg skal ha hjelp med noe er det isåfall til å la være å overspise.
Noe som minner meg på noe. Helgen. Gruer meg så sinnsykt! Skal i bursdagsselskap på lørdagen...Vil ikke og vurderer la være, men ganske dårlig gjort da. Og dagen etterpå skal vi ha familiebesøk for lillebroren min...Gruer meg nesten like mye til det. Også skal jeg mest sannsynlig være hjemme til mandagen, da skal lillebroren min ha besøk av hele klassen. Planen var å lage masse gøye kaker, men får se hva jeg får til.
Jeg vil slutte på skolen og jeg vil si opp jobben. Æsj. Kan ikke si opp jobben enda pga. arbeidskontrakten, men gjør det nok etterpå. Litt dumt siden jeg egentlig likte den, men får helt angst bare av å tenke på det. Var ikke det at alt var fantastisk og i orden når jeg begynte å jobbe der, men var mye mer sosial på det tidspunktet og klarte ta meg sammen og dekker over det om jeg følte meg jævlig. Så det gikk liksom, tror ikke jeg hadde klart det nå.
Hva skal det bli av meg? Blæ. Cut me into pieces.
Og skolen føles egentlig bare som et håpløst prosjekt. Hadde jeg bare hatt dette året igjen, men har jo en hel haug igjen. Orker rett og slett ikke gå å få 3 og 4 når jeg vet jeg egentlig kan mye bedre, bare at jeg ikke får det til atm. Mamma sier jeg ikke skal bry meg så mye om det, at jeg skal være glad om jeg består, men skolen har liksom vært det eneste jeg har vært noenlunde flink til noensinne. Pleide få 5 og 6 og nå skal jeg plutselig prise meg lykkelig over å ikke stryke? Hm.
I gode øyeblikk tenker jeg at jeg må få noe som gir meg litt glede og mening inn i livet. Som den hunden jeg har snakket om i 1,5 år, eller begynne med hest igjen. Men så blir jeg overbevist om at jeg ikke er istand til å ta meg av den stakkars hunden og at jeg aldri tør begynne å ri igjen(og hvor skulle jeg isåfall gjort det? Not to mention at det er dyrt).
Og jeg orker ikke, ingenting føles verdt det.
Veeel, over til noe litt mer positivt. Lest endel bøker og sett noen bra filmer i det siste!
Leste denne for noen dager siden, kan anbefales!
Våren 2005 blir Bengt Eidem rammet av akutt, dødelig blodkreft, og hans sjanse for å overleve er på knapt én prosent. I denne boken følger vi hans kamp for å overleve, og om tituseners engasjement i hans skjebne. Hans lysende vilje til å leve inspirerte venner og familie gjennom det som kunne blitt deres mørkeste 10 måneder. Også resten av landet lot seg gripe da Bengt sterkt svekket av kreften og med dødsdommen hengende over seg tok initiativ til en landsomfattende aksjon for å skaffe flere blodgivere. Det ble kø utenfor blodbankene, og nesten 10000 nye givere meldte seg. Dette er en bok om å overleve og leve, og det er Bengts håp at erfaringene fra hans livs kamp kan være til hjelp, i kiser og til hverdags, for alle som leser boken.
Også har jeg lest " Fra asken til ilden". Den var absolutt bra også!
Hege Arstads første bok, ”Gal…jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret” (2002), var som en hard knyttneve i mellomgulvet, og rystet alle som leste den. Aldri før var spiseforstyrrelser skildret på en slik konkret, direkte og usentimental måte i en norsk bok, skrevet av en forfatter som fortsatt balanserte på kanten av stupet, 29 kilo tung, da boken utkom. I ”Fra asken til ilden”, møter vi Hege Arstad to år senere, frem til mai 2004. Mens hennes første bok handlet om å være syk, skildrer hun denne gang den vanskelige kampen hun nå står midt oppe i for å bli frisk. Paradoksalt nok følte hun seg trygg i sin dødssyke tilstand, fordi tilværelsen var forutsigbar. Når hun derimot skal kjempe seg ut av sykdommens favntak, må hun bevege seg i et landskap der usikkerhet og utrygghet råder. Men nå vil hun bli frisk. Forfatteren fører fortsatt en elegant penn, med skarpe formuleringer og bitende karakteristikker. Her er også galgenhumor så det holder. ”Fra asken til ilden” kan leses uavhengig av Hege Arstads første bok. Men den som leste ”Gal…jeg? Nei, bare litt spiseforstyrret”, vil kunne følge forfatterens fascinerende vei fra dødens forgård tilbake mot livet.
Jenter er en dokumentar om de tøffe jentene i 10. klasse. Om status, intriger, festing og gutter, i en alder der alt skal gjøres for første gang.
En tragikomisk film fra en ungdomskole i Oslo. Men jeg må innrømme at jeg likte den:P
"leve blant løver"
I "Leve blant løver" følger vi nært tre unge mennesker, Ingunn, Lars og Kristin, som alle har kreft, gjennom 18 måneder. Vi er med på gleder og sorger, håp og fortvilelse, og føler etter hvert at vi blir kjent alle tre. Vi er med på turer og diskusjoner, vi følger venner og venninner av hovedpersjonene, og får ta del i deres innerste følelser og tanker. Tittelen "Leve blant løver" henspeiler på en scene fra Karen Blixens roman "Min afrikanske farm". Hun beskriver en episode hvor flere okser er blitt drept av løver, og hvor hennes forpakter foreslår at de skal forgifte de døde oksene. Når løven kommer for å spise byttet, vil den dø av det forgiftede kjøttet. Karen Blixen sier da: "Det er ikke slik man dreper løver, de skal skytes". Når forpakteren mener dette er for farlig, svarer Karen Blixen: "Den lever fritt, som kan dø". Så går hun på løvejakt.
Veldig sterk dokumentar, trist, men kan anbefales!
The grave of the fireflies
Japansk tegnefilm. Blitt kåret til beste krigsfilmen noensinne flere plasser. Forventningene mine var kanskje litt vel høye...Ble ikke direkte skuffet for den var jo egentlig ganske bra forsåvidt. Bare litt annerledes enn forventet, men kan vel egentlig anbefale den :)
Også har jeg Sverdet i stenen og Horton redder en hvem, kan anbefales!:P Har også leid Leon, så må få sett den en dag :)
Nå skal jeg lage en lang liste over ting jeg må få gjort i byen en dag jeg orker!
Auf Wiederhersehn(eller noe sånt).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar