Battle For The Sun

Such ich dich hinter dem Licht
Wo bist du
So allein will ich nicht sein
Wo bist du

Jeg har merket et mønster. Tenkte på det i natt. Historien har på en måte gjentatt seg litt siste året. Jeg begynner med noe, og kjører på i full fart og alt går egentlig veldig bra en periode. Men så er det akkurat som at når jeg begynner å bli vandt med det faller jeg helt ned igjen. Først var det første året på vgs, ble liksom ganske lei og fant ut jeg trengte forandring, skikkelig forandring. Begynte på ny skole der jeg ikke kjente noen, første måneden gikk det i hundre og egentlig over alle forventninger, men så falt jeg jo totalt sammen, ble innlagt osv.
Nå har jeg hatt en sånn periode på 1-2 måneder hvor jeg har gjort tusen ting og vært supersosial, og selv om det har vært sånn pang-nedturer innimellom, så har det jevnt over skjedd mye gøy osv.
Men nå er jeg falt ned igjen. Merker jeg er litt lei de folkene jeg har blitt kjent med, synes ikke lengre det er spesielt fristende å være med de. Kanskje jeg bare liker den spenningen som kommer med når det er noe nytt osv? Men samtidig synes jeg jo det er skummelt, er liksom fasen mellom at det er helt nytt, til at det er gammelt, jeg liker:P Også blir jeg lei og sliten.
Gleder meg ihvertfall litt til å begynne på skolen, litt nye folk kanskje. På en måte vil jeg ikke møte flere, samtidig som det eneste jeg vil er å møte noen helt nye som ikke har noe med de folkene jeg har hengt mye med i det siste. Det hadde vært herlig.
Og jeg aner ikke hva som skjer med han fyren. Etter at han hadde det sammenbrudd-greien sin har han visst gått inn for å skru opp drittsekk-faktoren til et nytt nivå. Noe har visst jeg gjort også, men jeg aner ikke hva. Jeg orker ikke lengre gå innpå facebook'en hans, og kommer nok ikke til å snakke med han på en stund med mindre han skjerper seg og forteller meg hva som skjer. Ser ikke spesielt lyst ut akkurat nå.

Jeg har fått så trang til å kutte på "nye" plasser i det siste, og jeg har ikke helt klart å la være heller. Eller var mest igår at jeg bare klikket litt. Men det kunne jo gått så mye verre, så sånn var det jo "positivt". Bare føler så sinnsykt for å ødelegge hele meg, samtidig som jeg vet jeg kommer til å angre. Men det føles på en måte som om jeg ikke har noe valg? Jeg MÅ bli ødelagt liksom, jeg ER ødelagt.

De ringte meg idag. Sendte en søknad elektronisk sendt igår kveld og de ringte allerede idag :O Men fikk ikke tatt telefonen, og når jeg ringte opp igjen fikk jeg beskjed om å ringe imorgen. Ble nysgjerrig nå:P

FY SØREN. Hvorfor må han være sånn?
Jeg skrev svarteliste igår. Høres kanskje dumt ut, men hjalp litt å skrive det ned. Ble 5 stk faktisk, haha.
Men ja, jeg skjønner ikke hvorfor han er sånn, kanskje han faktisk har lurt meg hele tiden og nå når jeg sa at jeg var glad i han kan han endelig le av meg og si at alt var kødd. Kanskje paranoiaen min hadde rett hele tiden.
Jeg vil liksom enten ikke ha noen i det hele tatt eller ha noen som bare kan holde rundt meg. For det drittet her, det veit jeg liksom ikke helt om jeg orker mer.
Men jeg kan jo ikke knekke helt sammen pga. han heller, og det tror jeg ikke gjør. Er mer det at jeg faller tilbake til sånn ting var før, også såklart litt heartache og.
Hvordan overbevise meg selv om at jeg ikke må fysisk ødelegge meg? Det er spørsmålet.

I love placebo btw!

The means are right for taking, fade to grey
Trying to be ruthless, in the face of beauty
In this matrix, it's plain to see
It's either you or me.

Bruise,
pristine,
serene,
we were born to lose.

Cast a line with a velvet glove
Reading like an open book, in the hands of love
In this matrix, it's plain to see
It's either you or me.

Bruise,
pristine,
serene,
we were born to lose.